lørdag 27. oktober 2012

Forslag til en tilgjengelighetskultur..

Jeg vil skrive om et fenomen jeg tenker en del på. Det handler om verdien av tilgjengelig hjelp og støtte, og hva som skjer når vi tviler på om vi blir tatt imot. Jeg vil trekke linjer fra spedbarnsomsorg til psykisk helse og velferdssamfunnet. Jeg åpner med å fortelle et eksempel fra livet med sønnen min.

Min sønn lekte alene på rommet sitt uten å rope på oss i opptil to timer da han var rundt ett år gammel. Hvordan hadde han lært seg det? Hadde vi gitt ham streng beskjed om at han måtte leke alene, hadde vi gitt ham belønninger for å være alene, hadde han helt spesielle leker som fanget oppmerksomheten? Led han der inne, var det feil av oss, er det ikke utrygt for ettåringer å være alene?
Han hadde tillit til at vi kom hvis han ropte på oss. Og det er så lydt i huset at vi hørte hva han drev med og når noe var galt. Da han var syv måneder våget vi oss ut i fem minutter, og det gikk lenger og lenger tid før han ropte, etterhvert som han skjønte at vi var der så fort han trengte oss. Da var han fri til å leke, ja, det virket ofte som han trivdes med å få fred til å være i sitt eget fantasiunivers uten innblanding. En morgen i sommer lekte han alene på rommet sitt mens jeg døste i sengen, og da han begynte si ifra, var kroppen min så seig at jeg ikke klarte komme meg inn til ham på flere minutter. Da jeg kom inn var pusten hans rask, jeg kjente med ett at dette ikke var en simpel skuffelse over at jeg var litt sen med å reagere. Han hadde fått en brist i tilliten og tryggheten, det hadde satt seg en frykt for at jeg ikke var der for ham, når han lekte alene på rommet. Etter det har det tatt tid å bygge opp den tilliten igjen, den som lot ham leke fritt alene, uten redsel for at vi ikke var der om han trengte det. Vi har ikke forventet den tilliten igjen, men gir han tiden han trenger. For et slikt tillitsbrudd er vårt ansvar.


At barn blir tryggere og friere fra oss, jo mer de vet at vi er tilgjengelige for de, er ikke noe merkelig. Det er både et paradoks og simpel logikk. Hvis du ikke er sikker på at du vil ha mat tilgjengelig den neste uken, vil du være mindre fri til andre ting, og du vil kanskje klamre deg uten glede til den lille maten du har. Og om du ikke tror du har selvtillit, støtte og andre ting å lene deg på, om forholdet ditt skulle ryke, vil kanskje forholdet bli noe du klamrer deg til på en ufri måte og ikke slapper av i. Om du ikke har tillit til at fallskjermen vil åpne seg, hopper du ikke ut av flyet med skrekkblandet fryd og frihetsfølelse.

Og her kjenner jeg at det går ann å trekke mange linjer. Fra spedbarnsomsorg til psykisk helsevern, hvordan vi behandler hverandre, til fordeling av velferdsgoder, og.. vel.. det meste. Jeg vil dele noen tanker her om ulike områder.

Begynnelsen av livet

Som spedbarn, lærer vi noe om tilgjengelighet av omsorg og støtte, som er viktig for vår trygghet i livet. Mange tenker at man ikke skal 'belønne' skrik ved å plukke opp barnet, da vil de skrike mer. Det viser seg i utviklingspsykologien at det heller er motsatt, at barn som plukkes opp raskt ved gråt, gråter mindre. Barn som bæres tett på kroppen, har også vist seg å gråte mindre (i to studier jeg har lest, en tredje studie fant ikke signifikant resultat). En grunn kan være at når de allerede er nær en forelder trenger de ikke gråte for å komme nærmere omsorgspersonen (tilknytningsadferd er definert av Bowlby som adferd som har til hensikt å minske fysisk avstand til omsorgspersonen). Spedbarnet er prisgitt en eller to omsorgspersoner for å dekke sine behov, og kan bare formidle behovet gjennom gråt. Her ligger dets muligheter for utrygghet - og trygghet. Er noen her? Er jeg alene? Om jeg søker hjelp, får jeg det? Om jeg roper, blir jeg hørt? Og om jeg kaster meg ut i verden, med all min frihetslengsel, med alt mitt potensiale, finnes det noe eller noen som støtter meg om jeg plutselig faller? Kan jeg rope da, og bli hørt?


Når vi så entrer samfunnet som voksne..

Les gjerne siste to setninger i forrige avsnitt om igjen. Jeg undrer meg ofte, om mye av de ønskene og behovene vi har som små barn, egentlig vedvarer hele livet. Ja, de danner et grunnlag. Og idealet skulle tilsi, at med en trygg oppvekst, vil vi ikke trenge støtte videre i livet, vi er vår egen støtte. Men fra et annet hold kan vi si at ingen mann er en øy. Vi har gjennom menneskehetens historie vært del av fellesskap. Det har både fremmet oss og beskyttet oss å være del av samfunn og grupper av ulike slag. Når vi har entret verden som voksne, har vi kanskje hatt en følelse av fallskjermer i livet, en følelse av at skulle jeg falle, skulle jeg trenge det, er det noen der... En storfamilie, en stamme, en norm...  Kanskje jeg maler et romantisk bilde i kontrast til et evolusjonært "survival of the fittest" syn, men det er en annen debatt.

Hvor er fallskjermen vår idag? Hvem eller hva er der, om vi vakler, om vi faller? Der det før var personlige nettverk og familie som måtte stille opp, er vi idag prisgitt velferdssamfunnet (f.eks nav, Sondre Risholm har en lignende vinkling i en meget bra artikkel på webpsykologen.no). Har staten, og dens ordninger, blitt voksenlivets svar på foreldrestøtte? Noe å falle tilbake på, om vi skulle bli syke, eller fattige, eller uheldige, eller trå feil....

Jeg tror mange opplever tanken om velferdssamfunnet som en slags fallskjerm. En visshet, ikke ulik min sønns visshet på lekerommet, om at vi kan rope når noe går skeis i livet, og vi vil bli hørt. Kanskje tør vi leke ganske fritt da. Kanskje vil vi utfolde oss, uten å frykte at vi kommer til å være alene og måtte skrike uten å bli hørt den dagen vi trenger noen. Eller kanskje har de fleste av oss mistet den vissheten i voksenlivet.

Staten er ingen forelder. Vår abstrakte oppfattelse av stat og samfunn, institusjoner og systemer, tror jeg sjeldent minner oss om omsorgsfull støtte og åpne armer. Men bruker vi staten som vårt voksenlivs erstatning for støtten foreldrene ga oss som barn? Og har den dermed en funksjon som ligner? Om staten var en forelder, vil jeg hevde dens mantra ville være "Ikke skjem ungen bort, la henne vite at hun ikke kan skrike seg til noe". Og om vår respons som voksne på noen måte ligner et barns når han ikke imøtekommes idet han trenger det, vil jeg tro vi skriker mer, og høyere, eller resignerer, gir opp føler oss verdiløse. Jeg tror iallfall ikke barnet av staten ville lekt alene på rommet sitt, brukt sin kreativitet og fantasi til å bygge vakre nye ting i avslappa livsutfoldelse, med vissheten om at skulle noe gå skeis, er staten der.


En idé om tilgjengelighet...


Jeg husker da jeg selv slet med sosial usikkerhet og angst på ungdomsskolen. Det som hindret meg i å gå noe sted med jevnaldrende utenom skolen var ikke selve sammenkomsten, så mye som frykten for at det ikke fantes en utvei, eller en mulig støtte, om angsten skulle toppe seg. Jeg hører mange har lignende opplevelser, når en føler seg svak søker man en backup-løsning for i å våge gå inn i mulig risikofylte situasjoner. 

I studenttiden hadde jeg behov for hjelp av en studentpsykolog da jeg var i en krevende situasjon som pårørende og student. Vi brukte 6-8 timer. Jeg fikk da ingen opplevelse av at tiden vår var begrenset. Senere dukket det opp en ny situasjon, og jeg tok kontakt med samme studentpsykolog ved SIB. Denne gang var ikke problemet like avgrenset, jeg var i en slags livskrise i forhold til store spørsmål og valg. Dette vekket en unnvikende, usikker og lukket side ved psykologen, som jeg ikke hadde sett før. Han forklarte at de nå hadde sterkere begrensning på antall timer per student, og sterkere krav til avgrensing av problemer man søkte å prate om. Jeg visste jeg ikke ville klare begi meg ut i terapitimer, om jeg kjente en deadline henge over meg, et press for når jeg skulle bli ferdig. Jeg hadde ikke tillit til at jeg ville bli ivaretatt. Ikke på grunn av psykologen, men på grunn av begrensningene lagt på ham. Jeg har spurt meg selv i ettertid: Om jeg ikke fikk det signalet, om at hjelpen var begrenset, om at jeg kanskje ikke ville bli fulgt opp, hvor mange timer hadde jeg brukt? Fem? Syv? Og om jeg hadde valgt å gå til ham, tross denne opplevelsen av en deadline, hvordan hadde timene forløpt? Kanskje jeg hadde holdt igjen for å åpne meg, og dermed fått en seigere bedringsprosess, av frykt for at ingen ville være der om jeg gråt? Hvor mange timer hadde jeg brukt?

Akkurat som spedbarnet skriker mindre når det føler seg trygg og ivaretatt, tror jeg de fleste voksne trenger mindre støtte når de har samme trygghet. Paradoksalt nok, tror jeg de som kjenner hjelpen er utilgjengelig, eller en knapphetsgode gitt de på nåde, bruker mer av hjelperens tid og midler.... 

En suksesshistorie i norsk psykiatri de siste årene, er brukerstyrte sengeplasser. Jæren DPS hoppet inn i et drastisk prosjekt der en gruppe pasienter med schizofreni kunne komme inn på kort varsel, da senger var satt av til de. Selvfølgelig syntes mange dette var hårreisende feil, tenk på alle ressursene som ble brukt på tomme, tilgjengelige plasser. Og tenk på alle som ville utnytte dette, kanskje tilbudet bare måtte utvides ettersom alle ville legge seg inn ofte, kanskje ville pasientene få en stor hvilepute som hindret de i å jobbe for å klare seg selv. Resultatene svarte overhodet ikke til slike bekymringer. 
Vissheten om tilgjengelig støtte, og vitenen om at du ikke må skrike og lide lenge for å få hjelp, har en nydelig effekt. Mye av det tror jeg går på frihet fra uroen for hva som skjer når du vakler. Når vakling handler om psykose, som setter deg selv og dine nærmeste i fare, kan den uroen fyre opp under og initiere nye psykoser.

En hverdag med trussel fra psykoser er noe som er fjernt fra de fleste av oss. Kanskje er det fjernhetsfølelsen som hindrer oss i å se hva suksesshistorien om brukerstyrte sengeplasser kan fortelle om mennesker, støtte og tilgjengelighet. For jeg kan ikke se mange tegn til samme tankegang ovenfor andre som trenger noe. I resten av samfunnet råder systemer som er designet for å vente lengst mulig før man svarer på et rop. Jeg tror faktisk mange tror dette er besparende og. Mamma stat gjentar: "Ikke hør på skriket. Han skal ikke lære at han kan skrike seg til godene våre."

Ved familievernkontoret der jeg er i praksis nå, har de hatt en egen tilgjengelighets-variant: Noen terapeuter har holdt et par timer en gang i uka hellig for 'avklaringssaker': Saker som krever få timer raskt, der behovet først og fremst handler om å avklare en situasjon eller få råd. Se for deg ekspartnere som nettopp har fått en skikkelig brist i kommunikasjon om samvær, som går ut over utførelsen av samvær med en av foreldrene. De som trenger en tredjeperson for å klare forholde seg greit til hverandre og lage en klar avtale videre. De kommer inn etter to ukers ventetid og får oppklart en misforståelse seg imellom, luftet vanskeligheter og bekymringer de begge har, og får på plass en klarere avtale om samvær. Hvordan ville situasjonen vært etter flere ukers ventetid? Vi kan ikke vite det alternative utfallet, men spørre oss: Hvor mye hadde konflikten eskalert, med hvor mange flere misforståelser? Og viktigst av alt: Hvor mye hadde barna lidd av dette? Samfunnsøkonomi syntes verdiløst til sammenligning, men det er lett å se for seg at de to ville trengt 10 istedet for 2 timer, hvis ikke de hadde kommet langt nok i konflikten til å ta saken til retten, som krever ytterligere ressurser (Eksempelet er ingen konkret sak, men ligner vanlige problem-stillinger ved familievernkontoret).

Den økonomiske gevinsten av å svare med tilgjengelighet når noen roper, tror jeg ville vært enorm. Jeg tror vi ville byttet ut mange uføretrygder med arbeidskraft, mange store helseutgifter ville litt mindre om problemene ikke fikk vokse i køen, færre ville kommet igjen og igjen i terapi...

...men som så ofte ellers er det nitrist at man må snakke det økonomiske språket i spørsmål om menneskerett og lidelse.

Da jeg først lærte om og begeistret meg over brukerstyrte sengeplasser, tenkte jeg mye på hvorfor vi ikke overfører en tilgjengelighets-tankegang til alle områder som omhandler hjelp til mennesker. Vi kunne i det minste testet ut effekten på flere områder, og se om andre grupper som trenger hjelp ville trenge mindre av den om de opplevde den tilgjengelig. Om de opplevde at de blir hørt om de roper.

Jeg har kjent nok personer som ar trengt hjelp fra nav, til å danne meg inntrykk av en kultur preget av mistillit til mennesker, en forventning om at vi i en hjelpetrengende situasjon vil utnytte hjelpen heller enn å nyttiggjøre oss den. Hvorfor lar vi jakt på de få som snylter på systemet gå utover flertallet som ikke snylter? Mistilliten brukere og navklienter vises, kan føre til mistillit andre veien, som gjør at folk opplever seg berettiget å snylte. Jeg har selv blitt oppfordret av vanlige samvittighetsfulle borgere å oppgi falske opplysninger om samboerskap for å få mest mulig penger ved fødsel. Den underliggende beskjeden deres lød: "Når systemet er amoralsk og svikter oss, hvorfor skulle vi være moralske borgere ovenfor systemet?" Hvor utbredt er en slik oppfatning? Og skaper den faktisk flere snyltere, enn tillit og tilgjengelighet ville gjort? 

Forskjellen på en tigger, og en som får støtte fra omgivelsene til å bygge livet sitt opp i den grad det er mulig, kan være ganske stor. En tigger kjenner frykten for å ikke få støtte *, og ikke klare seg, som en tyngde og en tanke-okkupant som hindrer all livsutfoldelse. Hans fokus: Uten støtten kollapser livet mitt. Hans mål: Å ha mat og husly, klare dagen og berge familien. Hans selvoppfattelse: Jeg er en byrde for andre, jeg har ikke noe å bidra med, jeg er verdiløs. Den som får støtte fra omgivelsene til å bygge opp livet kan kjenne takknemlighet for å få støtte, og føle seg motivert til å svare til tilliten gitt ham gjennom støtten. Hans fokus: Muligheten til å skape seg et bedre liv, med trygg økonomisk støtte i bånn. Hans mål: Å (gjen)finne sitt potensiale og bruke det. Hans selvoppfattelse: Jeg er verdt et svar når jeg roper, jeg er en tillitsverdig person som kan klare å bruke støtten godt. Jeg har ansvar for meg selv, og friheten til å utvikle meg.
De to representerer ytterpunktene i en skala, hvor mennesker som søker støtte av ulikt slag befinner seg. Og jeg tror vi med tilgjengelig hjelp kunne brakt flere i befolkningen nærmere sistnevnte enn førstnevnte. Jeg tror altfor mange deler tiggerens opplevelse, selv om deres utgangspunkt ikke skulle tilsi at de ville havnet der. Jeg har også sett noen eksempler på folk som oppfatter og bruker velferdssamfunnets støtte slik sistnevnte gjør. Men ofte tviler jeg på om deres suksesshistorier er vitnesbyrder om et fungerende system, eller mer vitne om enorme menneskelige ressurser hos hjelpere og hjelpetrengende som klarte det - tross begrensningene.

Å skape en tilgjengelighetskultur handler ikke bare om å minske lidelse og bringe selvfølelsen fra tiggerposisjon til en oppreist ressurssterk posisjon. Det handler om hva det kan gjøre med oss å vite at vi får svar om vi roper. Det handler om utfoldelsen, selvstendigheten og friheten jeg har sett hos min sønn, når han ikke føler noen uro for at vi ikke er der.. og hvordan vi kan overføre eksempelet til en befolkning full av individer, som kan utfolde sitt potensiale og skape noe nytt. 



*Når jeg snakker om støtte mener jeg ikke bare i form av penger, men helsehjelp, hjelp til fungering etc.

6 kommentarer:

  1. Det er veldig godt å lese innlegget ditt. Min tidlige barndom var preget av at min mor var alvorlig syk. Allikevel gikk det ganske bra med meg (bortsett fra litt angstproblemer) helt til jeg fikk en alvorlig kronisk sykdom. Da ramla jeg sammen.

    Heldigvis fikk jeg kontakt med en god psykolog. Selv om vi jobbet med sykdomsmestring og det å takle angst – så førte denne støtten, omsorgen og hjelpen til at jeg kom i kontakt med mange av de tilknytningsproblemene eller behovene som jeg litt ubevisst har gått rundt å bært på og forsøkt å fortrenge. Det var en utrolig flott periode hvor jeg ble trygg på, våget å stole på og bli glad i et annet menneske. Dessverre hadde også min terapi en ”deadline”. Jeg fikk allikevel aksept for at jeg trengte tid på å avslutte.

    Nå går jeg i terapi i gruppe og opplever mye av det samme. Snakker om det i gruppen – men opplever også at terapeuten er tilgjengelig hvis jeg trenger hjelp utenom gruppen. Selv om terskelen er høy. For meg utgjør mye av ”virkestoffene” i terapien den kjærligheten jeg opplever når jeg føler jeg blir akseptert som den jeg er. Når jeg i time etter time kan ta frem de sidene jeg syntes er uakseptable med meg selv og de blir sett, forklart og forstått.
    Men min nyervervede selvaksept er i startfasen og føles bygd på sandgrunn. Det skal ikke mye til før den vakler. Derfor er det godt å lese innlegget ditt hvor det er så mye jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg ønsker jo å klare meg selv – og er liveredd for å bli avvist. Det første er en positiv egenskap. Det siste er en problematisk. I sum er de ødeleggende for mitt forhold til andre mennesker.

    Lykke til videre med interesant blogg!

    SvarSlett
  2. Tilgjengelighetskultur. Enda et nytt "nyord". Slik som ventelistegaranti. Trenger vi flere slike akademiske begreper. Hvem er disse begrepene til for? De man skal hjelpe - eller de miljøene som skal være hjelpere?

    SvarSlett
  3. Hei dere to anonyme, og takk for svar!

    Til første Anonym, vil jeg bare gi et stort takk for at du har lagt ut en slik viktig stemme på bloggen min. Jeg håper flere leser kommentaren din, for hva du sier er så viktig! Jeg har aldri hørt ordet kjærlighet nevnt omtrent, som del av terapi. Det virker nesten som et tabu å snakke om kjærlighet som det som er (og bør være) hovedmotivasjonen bak et psykisk hjelpeapparat. For det er jo kjærlighet, aksept og forståelse mennesker har mest nytte av, mer enn noen metode! Redselen for å bli avvist sitter sterkt i oss alle, men kanskje enda mer når vi er sårbare....
    Det er personer som deg jeg håper bloggen når ut til, og snakker til. Dere er jo grunnen til at jeg har valgt dette yrket :) Så takk for positiv tilbakemelding, føler jeg er litt på rett vei med disse skriveriene da :)

    Andre Anonym, jeg tror nok du langt fra er alene om å være lei fancy begreper, som ofte virker mer for fagfolk enn for folk i den virkelige verden. Jeg er glad i ord, glad i å sette de sammen, og glad i å finne formuleringer. Kanskje jeg gjør meg sjøl en bjørnetjeneste, når jeg bruker sånt språk, siden jeg egentlig ønsker å nå ut til deg og andre som deg? Jeg vet samtidig ikke om jeg klarer slå av den måten å skrive på.
    Uansett.. når jeg skrev om tilgjengelighetskultur, var det ikke for å lansere et nytt begrep, så mye som å be om en endring i kulturen vår, rett og slett. Å gjøre hjelp og støtte tilgjengelig, ville kanskje heller avskaffet mange fancy og byråkratise begreper. For om det gikk automatikk i at folk fikk en borgerlønn (f.eks) når de ikke kunne jobbe, ville mye papirmølle og garantier etc vært overflødige. Jeg er nok ingen politiker, jeg ønsker bare at vi ser annerledes på ting enn det politikere idag gjør. At vi ikke holder tilbake støtte og hjelp av frykt for at det vil utgjøre for mye kostnad etc, for om støtten er tilgjengelig, vil folk trenge den mindre ;)

    SvarSlett
  4. Hei, jeg vil først takke deg for at du skriver så fint om mange temaer. Jeg har lest en del her, selv om jeg ikke har kommentert før nå.
    Jeg ser kjærlighet er nevnt i kommentarene her. Det finnes jo terapeutiske retninger som omtaler det? Humanistisk baserte terapier, eksistensiell terapi m.m.
    Jeg tenker av og til på placebo, som på folkemunne oppfattes som at tro kan gi legende virkninger. Og jeg tenker at den placeboen noen ganger rett og slett er relasjonen og det som kan kalles kjærlighet med et litt høytidelig ord, eller anerkjennelse kanskje, eller andre relasjonelle forhold.
    Men spesielt vitenskapelig fundert, innenfor det vitenskapsparadigmet som er mest anerkjent nå, er jo ikke dette.

    SvarSlett

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!