lørdag 27. oktober 2012

Forslag til en tilgjengelighetskultur..

Jeg vil skrive om et fenomen jeg tenker en del på. Det handler om verdien av tilgjengelig hjelp og støtte, og hva som skjer når vi tviler på om vi blir tatt imot. Jeg vil trekke linjer fra spedbarnsomsorg til psykisk helse og velferdssamfunnet. Jeg åpner med å fortelle et eksempel fra livet med sønnen min.

Min sønn lekte alene på rommet sitt uten å rope på oss i opptil to timer da han var rundt ett år gammel. Hvordan hadde han lært seg det? Hadde vi gitt ham streng beskjed om at han måtte leke alene, hadde vi gitt ham belønninger for å være alene, hadde han helt spesielle leker som fanget oppmerksomheten? Led han der inne, var det feil av oss, er det ikke utrygt for ettåringer å være alene?
Han hadde tillit til at vi kom hvis han ropte på oss. Og det er så lydt i huset at vi hørte hva han drev med og når noe var galt. Da han var syv måneder våget vi oss ut i fem minutter, og det gikk lenger og lenger tid før han ropte, etterhvert som han skjønte at vi var der så fort han trengte oss. Da var han fri til å leke, ja, det virket ofte som han trivdes med å få fred til å være i sitt eget fantasiunivers uten innblanding. En morgen i sommer lekte han alene på rommet sitt mens jeg døste i sengen, og da han begynte si ifra, var kroppen min så seig at jeg ikke klarte komme meg inn til ham på flere minutter. Da jeg kom inn var pusten hans rask, jeg kjente med ett at dette ikke var en simpel skuffelse over at jeg var litt sen med å reagere. Han hadde fått en brist i tilliten og tryggheten, det hadde satt seg en frykt for at jeg ikke var der for ham, når han lekte alene på rommet. Etter det har det tatt tid å bygge opp den tilliten igjen, den som lot ham leke fritt alene, uten redsel for at vi ikke var der om han trengte det. Vi har ikke forventet den tilliten igjen, men gir han tiden han trenger. For et slikt tillitsbrudd er vårt ansvar.


At barn blir tryggere og friere fra oss, jo mer de vet at vi er tilgjengelige for de, er ikke noe merkelig. Det er både et paradoks og simpel logikk. Hvis du ikke er sikker på at du vil ha mat tilgjengelig den neste uken, vil du være mindre fri til andre ting, og du vil kanskje klamre deg uten glede til den lille maten du har. Og om du ikke tror du har selvtillit, støtte og andre ting å lene deg på, om forholdet ditt skulle ryke, vil kanskje forholdet bli noe du klamrer deg til på en ufri måte og ikke slapper av i. Om du ikke har tillit til at fallskjermen vil åpne seg, hopper du ikke ut av flyet med skrekkblandet fryd og frihetsfølelse.

Og her kjenner jeg at det går ann å trekke mange linjer. Fra spedbarnsomsorg til psykisk helsevern, hvordan vi behandler hverandre, til fordeling av velferdsgoder, og.. vel.. det meste. Jeg vil dele noen tanker her om ulike områder.

Begynnelsen av livet

Som spedbarn, lærer vi noe om tilgjengelighet av omsorg og støtte, som er viktig for vår trygghet i livet. Mange tenker at man ikke skal 'belønne' skrik ved å plukke opp barnet, da vil de skrike mer. Det viser seg i utviklingspsykologien at det heller er motsatt, at barn som plukkes opp raskt ved gråt, gråter mindre. Barn som bæres tett på kroppen, har også vist seg å gråte mindre (i to studier jeg har lest, en tredje studie fant ikke signifikant resultat). En grunn kan være at når de allerede er nær en forelder trenger de ikke gråte for å komme nærmere omsorgspersonen (tilknytningsadferd er definert av Bowlby som adferd som har til hensikt å minske fysisk avstand til omsorgspersonen). Spedbarnet er prisgitt en eller to omsorgspersoner for å dekke sine behov, og kan bare formidle behovet gjennom gråt. Her ligger dets muligheter for utrygghet - og trygghet. Er noen her? Er jeg alene? Om jeg søker hjelp, får jeg det? Om jeg roper, blir jeg hørt? Og om jeg kaster meg ut i verden, med all min frihetslengsel, med alt mitt potensiale, finnes det noe eller noen som støtter meg om jeg plutselig faller? Kan jeg rope da, og bli hørt?


Når vi så entrer samfunnet som voksne..

Les gjerne siste to setninger i forrige avsnitt om igjen. Jeg undrer meg ofte, om mye av de ønskene og behovene vi har som små barn, egentlig vedvarer hele livet. Ja, de danner et grunnlag. Og idealet skulle tilsi, at med en trygg oppvekst, vil vi ikke trenge støtte videre i livet, vi er vår egen støtte. Men fra et annet hold kan vi si at ingen mann er en øy. Vi har gjennom menneskehetens historie vært del av fellesskap. Det har både fremmet oss og beskyttet oss å være del av samfunn og grupper av ulike slag. Når vi har entret verden som voksne, har vi kanskje hatt en følelse av fallskjermer i livet, en følelse av at skulle jeg falle, skulle jeg trenge det, er det noen der... En storfamilie, en stamme, en norm...  Kanskje jeg maler et romantisk bilde i kontrast til et evolusjonært "survival of the fittest" syn, men det er en annen debatt.

Hvor er fallskjermen vår idag? Hvem eller hva er der, om vi vakler, om vi faller? Der det før var personlige nettverk og familie som måtte stille opp, er vi idag prisgitt velferdssamfunnet (f.eks nav, Sondre Risholm har en lignende vinkling i en meget bra artikkel på webpsykologen.no). Har staten, og dens ordninger, blitt voksenlivets svar på foreldrestøtte? Noe å falle tilbake på, om vi skulle bli syke, eller fattige, eller uheldige, eller trå feil....

Jeg tror mange opplever tanken om velferdssamfunnet som en slags fallskjerm. En visshet, ikke ulik min sønns visshet på lekerommet, om at vi kan rope når noe går skeis i livet, og vi vil bli hørt. Kanskje tør vi leke ganske fritt da. Kanskje vil vi utfolde oss, uten å frykte at vi kommer til å være alene og måtte skrike uten å bli hørt den dagen vi trenger noen. Eller kanskje har de fleste av oss mistet den vissheten i voksenlivet.

Staten er ingen forelder. Vår abstrakte oppfattelse av stat og samfunn, institusjoner og systemer, tror jeg sjeldent minner oss om omsorgsfull støtte og åpne armer. Men bruker vi staten som vårt voksenlivs erstatning for støtten foreldrene ga oss som barn? Og har den dermed en funksjon som ligner? Om staten var en forelder, vil jeg hevde dens mantra ville være "Ikke skjem ungen bort, la henne vite at hun ikke kan skrike seg til noe". Og om vår respons som voksne på noen måte ligner et barns når han ikke imøtekommes idet han trenger det, vil jeg tro vi skriker mer, og høyere, eller resignerer, gir opp føler oss verdiløse. Jeg tror iallfall ikke barnet av staten ville lekt alene på rommet sitt, brukt sin kreativitet og fantasi til å bygge vakre nye ting i avslappa livsutfoldelse, med vissheten om at skulle noe gå skeis, er staten der.


En idé om tilgjengelighet...


Jeg husker da jeg selv slet med sosial usikkerhet og angst på ungdomsskolen. Det som hindret meg i å gå noe sted med jevnaldrende utenom skolen var ikke selve sammenkomsten, så mye som frykten for at det ikke fantes en utvei, eller en mulig støtte, om angsten skulle toppe seg. Jeg hører mange har lignende opplevelser, når en føler seg svak søker man en backup-løsning for i å våge gå inn i mulig risikofylte situasjoner. 

I studenttiden hadde jeg behov for hjelp av en studentpsykolog da jeg var i en krevende situasjon som pårørende og student. Vi brukte 6-8 timer. Jeg fikk da ingen opplevelse av at tiden vår var begrenset. Senere dukket det opp en ny situasjon, og jeg tok kontakt med samme studentpsykolog ved SIB. Denne gang var ikke problemet like avgrenset, jeg var i en slags livskrise i forhold til store spørsmål og valg. Dette vekket en unnvikende, usikker og lukket side ved psykologen, som jeg ikke hadde sett før. Han forklarte at de nå hadde sterkere begrensning på antall timer per student, og sterkere krav til avgrensing av problemer man søkte å prate om. Jeg visste jeg ikke ville klare begi meg ut i terapitimer, om jeg kjente en deadline henge over meg, et press for når jeg skulle bli ferdig. Jeg hadde ikke tillit til at jeg ville bli ivaretatt. Ikke på grunn av psykologen, men på grunn av begrensningene lagt på ham. Jeg har spurt meg selv i ettertid: Om jeg ikke fikk det signalet, om at hjelpen var begrenset, om at jeg kanskje ikke ville bli fulgt opp, hvor mange timer hadde jeg brukt? Fem? Syv? Og om jeg hadde valgt å gå til ham, tross denne opplevelsen av en deadline, hvordan hadde timene forløpt? Kanskje jeg hadde holdt igjen for å åpne meg, og dermed fått en seigere bedringsprosess, av frykt for at ingen ville være der om jeg gråt? Hvor mange timer hadde jeg brukt?

Akkurat som spedbarnet skriker mindre når det føler seg trygg og ivaretatt, tror jeg de fleste voksne trenger mindre støtte når de har samme trygghet. Paradoksalt nok, tror jeg de som kjenner hjelpen er utilgjengelig, eller en knapphetsgode gitt de på nåde, bruker mer av hjelperens tid og midler.... 

En suksesshistorie i norsk psykiatri de siste årene, er brukerstyrte sengeplasser. Jæren DPS hoppet inn i et drastisk prosjekt der en gruppe pasienter med schizofreni kunne komme inn på kort varsel, da senger var satt av til de. Selvfølgelig syntes mange dette var hårreisende feil, tenk på alle ressursene som ble brukt på tomme, tilgjengelige plasser. Og tenk på alle som ville utnytte dette, kanskje tilbudet bare måtte utvides ettersom alle ville legge seg inn ofte, kanskje ville pasientene få en stor hvilepute som hindret de i å jobbe for å klare seg selv. Resultatene svarte overhodet ikke til slike bekymringer. 
Vissheten om tilgjengelig støtte, og vitenen om at du ikke må skrike og lide lenge for å få hjelp, har en nydelig effekt. Mye av det tror jeg går på frihet fra uroen for hva som skjer når du vakler. Når vakling handler om psykose, som setter deg selv og dine nærmeste i fare, kan den uroen fyre opp under og initiere nye psykoser.

En hverdag med trussel fra psykoser er noe som er fjernt fra de fleste av oss. Kanskje er det fjernhetsfølelsen som hindrer oss i å se hva suksesshistorien om brukerstyrte sengeplasser kan fortelle om mennesker, støtte og tilgjengelighet. For jeg kan ikke se mange tegn til samme tankegang ovenfor andre som trenger noe. I resten av samfunnet råder systemer som er designet for å vente lengst mulig før man svarer på et rop. Jeg tror faktisk mange tror dette er besparende og. Mamma stat gjentar: "Ikke hør på skriket. Han skal ikke lære at han kan skrike seg til godene våre."

Ved familievernkontoret der jeg er i praksis nå, har de hatt en egen tilgjengelighets-variant: Noen terapeuter har holdt et par timer en gang i uka hellig for 'avklaringssaker': Saker som krever få timer raskt, der behovet først og fremst handler om å avklare en situasjon eller få råd. Se for deg ekspartnere som nettopp har fått en skikkelig brist i kommunikasjon om samvær, som går ut over utførelsen av samvær med en av foreldrene. De som trenger en tredjeperson for å klare forholde seg greit til hverandre og lage en klar avtale videre. De kommer inn etter to ukers ventetid og får oppklart en misforståelse seg imellom, luftet vanskeligheter og bekymringer de begge har, og får på plass en klarere avtale om samvær. Hvordan ville situasjonen vært etter flere ukers ventetid? Vi kan ikke vite det alternative utfallet, men spørre oss: Hvor mye hadde konflikten eskalert, med hvor mange flere misforståelser? Og viktigst av alt: Hvor mye hadde barna lidd av dette? Samfunnsøkonomi syntes verdiløst til sammenligning, men det er lett å se for seg at de to ville trengt 10 istedet for 2 timer, hvis ikke de hadde kommet langt nok i konflikten til å ta saken til retten, som krever ytterligere ressurser (Eksempelet er ingen konkret sak, men ligner vanlige problem-stillinger ved familievernkontoret).

Den økonomiske gevinsten av å svare med tilgjengelighet når noen roper, tror jeg ville vært enorm. Jeg tror vi ville byttet ut mange uføretrygder med arbeidskraft, mange store helseutgifter ville litt mindre om problemene ikke fikk vokse i køen, færre ville kommet igjen og igjen i terapi...

...men som så ofte ellers er det nitrist at man må snakke det økonomiske språket i spørsmål om menneskerett og lidelse.

Da jeg først lærte om og begeistret meg over brukerstyrte sengeplasser, tenkte jeg mye på hvorfor vi ikke overfører en tilgjengelighets-tankegang til alle områder som omhandler hjelp til mennesker. Vi kunne i det minste testet ut effekten på flere områder, og se om andre grupper som trenger hjelp ville trenge mindre av den om de opplevde den tilgjengelig. Om de opplevde at de blir hørt om de roper.

Jeg har kjent nok personer som ar trengt hjelp fra nav, til å danne meg inntrykk av en kultur preget av mistillit til mennesker, en forventning om at vi i en hjelpetrengende situasjon vil utnytte hjelpen heller enn å nyttiggjøre oss den. Hvorfor lar vi jakt på de få som snylter på systemet gå utover flertallet som ikke snylter? Mistilliten brukere og navklienter vises, kan føre til mistillit andre veien, som gjør at folk opplever seg berettiget å snylte. Jeg har selv blitt oppfordret av vanlige samvittighetsfulle borgere å oppgi falske opplysninger om samboerskap for å få mest mulig penger ved fødsel. Den underliggende beskjeden deres lød: "Når systemet er amoralsk og svikter oss, hvorfor skulle vi være moralske borgere ovenfor systemet?" Hvor utbredt er en slik oppfatning? Og skaper den faktisk flere snyltere, enn tillit og tilgjengelighet ville gjort? 

Forskjellen på en tigger, og en som får støtte fra omgivelsene til å bygge livet sitt opp i den grad det er mulig, kan være ganske stor. En tigger kjenner frykten for å ikke få støtte *, og ikke klare seg, som en tyngde og en tanke-okkupant som hindrer all livsutfoldelse. Hans fokus: Uten støtten kollapser livet mitt. Hans mål: Å ha mat og husly, klare dagen og berge familien. Hans selvoppfattelse: Jeg er en byrde for andre, jeg har ikke noe å bidra med, jeg er verdiløs. Den som får støtte fra omgivelsene til å bygge opp livet kan kjenne takknemlighet for å få støtte, og føle seg motivert til å svare til tilliten gitt ham gjennom støtten. Hans fokus: Muligheten til å skape seg et bedre liv, med trygg økonomisk støtte i bånn. Hans mål: Å (gjen)finne sitt potensiale og bruke det. Hans selvoppfattelse: Jeg er verdt et svar når jeg roper, jeg er en tillitsverdig person som kan klare å bruke støtten godt. Jeg har ansvar for meg selv, og friheten til å utvikle meg.
De to representerer ytterpunktene i en skala, hvor mennesker som søker støtte av ulikt slag befinner seg. Og jeg tror vi med tilgjengelig hjelp kunne brakt flere i befolkningen nærmere sistnevnte enn førstnevnte. Jeg tror altfor mange deler tiggerens opplevelse, selv om deres utgangspunkt ikke skulle tilsi at de ville havnet der. Jeg har også sett noen eksempler på folk som oppfatter og bruker velferdssamfunnets støtte slik sistnevnte gjør. Men ofte tviler jeg på om deres suksesshistorier er vitnesbyrder om et fungerende system, eller mer vitne om enorme menneskelige ressurser hos hjelpere og hjelpetrengende som klarte det - tross begrensningene.

Å skape en tilgjengelighetskultur handler ikke bare om å minske lidelse og bringe selvfølelsen fra tiggerposisjon til en oppreist ressurssterk posisjon. Det handler om hva det kan gjøre med oss å vite at vi får svar om vi roper. Det handler om utfoldelsen, selvstendigheten og friheten jeg har sett hos min sønn, når han ikke føler noen uro for at vi ikke er der.. og hvordan vi kan overføre eksempelet til en befolkning full av individer, som kan utfolde sitt potensiale og skape noe nytt. 



*Når jeg snakker om støtte mener jeg ikke bare i form av penger, men helsehjelp, hjelp til fungering etc.

onsdag 17. oktober 2012

Fra vitenskap til kunst

(avsnitt i grønt er for spesielt interesserte, det er fint mulig å la være å lese de og få med hovedpoengene med innlegget)

Det er noe underlig ved det hele. Ikke bare faktumet at jeg nå står på terskelen til et yrkesliv som psykolog, det er selvsagt underlig og spennende for meg personlig. Men det er noe underlig ved hele faget, og profesjonen, hvor 'vi' står (jeg skal fjerne anførselstegnet videre, for nå er jeg liksom en del av vi'et, er jeg ikke?), hvor vi er på vei....

Det er lett å trekke paraleller fra psykologi til alt fra filosofi og poesi til naturvitenskap. Samtidig er ikke psykologi noen av delene. Vi er påvirket av krefter som reduserer mennesket til noe klassifiserbart eller gjennomsnittlig, samtidig som terapeuter og brukere lever i en subjektiv virkelighet full av individuelle forskjeller. Noen kaller psykologi kunst, en benevnelse jeg ikke har sett på lenge. Noen kaller på metoder, noen kaller på skjønn. Noen er strålende glad for at vi klatrer opp i status og blir den nye trendutdannelsen med dertilhørende annerkjennelse og lønns-stigning. Jeg, og flere med meg, frykter at psykologer blir en stadig mer homogen gruppe med lite livserfaring og selvstendig tankegang.

I gjennomlesningen av seneste Tidsskriftet for Norsk Psykologforening slår det meg på nytt: Hvor mange oppfatninger av psykologi, som fag og profesjon, finnes? Er målene for hva det skal eller kan være, de samme?

Tidsskriftet evner på nydelig vis å være et samlende organ for alle som jobber i feltet, samtidig som den tar imot innspill fra ulike innfallsvinkler. Som to debattartikler om mindfullness i seneste nummer. Mindfullness oversettes på norsk til oppmerksomt nærvær: Å være tilstede her og nå, ha følehorn for indre og ytre fornemmelser og akseptere de fremfor å kjempe med eller mot de. Å la vonde følelser ha en plass, uten å dyrke de eller undertrygge de, for så å lettere la de passere. I terapi brukes mindfullness både som en bevisstgjøring om tilstedeværelse, og konkret i form av meditasjonsøvelser som trener oppmerksomt nærvær. 
Begge debatt-artiklene er positive til mindfullness, og begge verner om vårt selvbilde som seriøse akademiske fagfolk. Samtidig slo de meg som illustrerende for en kjerneforskjell i tilnærming til faget.
Første stiller spørsmål ved validiteten og reliabiliteten til forskningen på mindfullness. Artikkel-forfatteren skriver, at tross positiv personlig holdning til mindfullness er hun "bekymret for at vi vanner ut psykologifaget hvis vi ikke passer på og velger våre metoder med omhu. Evidensbasert praksis innebærer å velge teknikk ut fra hva forskningen anbefaler for problemet eller lidelsen". Andre artikkelen trekker linjer til flere retninger i historien som har hatt det oppmerksomme nærværet som et kjernetema, og spør hvorfor vi trekkes mot denne typen innfallsvinkel til terapi. Han skriver om en erfaring med en slik retning: "Den opplevelsesorienterte terapigruppen var viktig i prosessen med å bli kjent med meg selv, og for å få igang modningen til å bli en autentisk person i rollen som terapeut. Jeg tror dette er like viktig som, om ikke viktigere enn, å være en dyktig terapiteknikker." Og senere: "Også i vår kultur er det nødvendig å få den bevissthetstrening som kan gi oss god åpenhet i relasjonen til pasienter, og som kan hindre terapeuter i å sitte fast i sine teorier og tekniske metoder. Terapeuter som gir mer oppmerksomhet til sine teknikker enn til pasienten, kan gi pasienten en følelse av å bli betraktet og manipulert." (min kursiv). 

Jeg leser beskrivelser av hva som skjer mellom terapeut og klient i et viktig øyeblikk, og tenker på de gangene jeg har opplevd det selv. Jeg tenker på kjærligheten til mennesker, som ligger bak og danner grunnlaget for hele profesjonen (for om vi ikke hadde kjærlighet, ville hjelpen hjulpet, og ville vi i det hele tatt vært motivert?). I møte med disse aspektene ved faget og profesjonen, opplever jeg en gjenkjennelse som ligner den du får i møte med kunst og poesi, ikke 'hard' vitenskap.

Andre ganger, blir jeg opptatt av å fremheve psykologi som vitenskap. Referere til studier, bruke vitenskapelige betegnelser som om jeg sjonglerer de med den største selvfølgelighet, for jeg er da snart ferdig utdannet psykolog, vi kan vitenskap, må vite. Slik vi kan vitenskap, skiller seg imidlerid fra slik de fleste andre fagdisipliner kan vitenskap: Vi forsker på menneskers tanker, følelser og handlinger. Å redusere menneskets psyke og adferd til målbare objekter er nærmest umulig. Å tro at mennesker med fellestrekk er like og responderer likt på behandling, er i beste fall håpefullt i jakten på en enklere verden. Å anta at mennesker handler likt på tvers av kontekster, er ofte naivt. Skal vi oppnå høyest mulig vitenskapelig standard (reliabilitet og validitet), må vi ofte skape testsituasjoner eller finne statistiske målenheter som ikke ligner virkeligheten, og dra mennesket ut av kontekst, ut av sammenheng. Og jeg spør meg ofte, hvordan i all verden kan et fag som handler i all hovedsak om menneskelig opplevelse, benytte metoder som sikter på å utskille målbare fenomener fra den menneskelige opplevelse?

Jeg har hatt god-kribling i magen ved snakk om ny bølge av kvalitativ tilnærming i forskningen. Metoder som vil ha tak i den subjektive opplevelsen, og få tak i et fenomen slik det oppleves. Men når psykologifaget skal hevde seg som vitenskap, er det kvantitative data den flagger....

Den menneskelige opplevelsen som bør være viktigst for oss, tilhører de såkalte brukerne. De som søker vår hjelp. Å bedre deres opplevelse er et mål psykologer har felles. Men vår innfallsvinkel til det målet er forskjellig, og våre definisjoner av hva som skal til er forskjellig.
Med kritisk blikk på det kapitalistiske samfunn, er det lett å spørre seg om alle aktører som danner grunnlaget for vår praksis, har samme målet. Hvilken forskning som gjøres, avhenger av finansiering, son igjen avhenger av økonomiske interesser (i USA særlig forsikringsselskaper og legemiddelfirmaers interesse). Hvilke avgjørelser som taes oppover i det norske byråkratiet, avhenger av hva som anses å være økonomisk lønnsomt, og ord om pasienters beste kan syntes som tomme floskler i deres siste rapporter og retningslinjer. Blant psykologer blandes kanskje målet med behovet for annerkjennelse som profesjon og fag. Vi skal kunne stå inne for det vi gjør, og at ingen gjør det som oss, og at ingen kan så tvil om at vi har det riktige grunnlaget for å gjøre som vi gjør.

Hvorfor får jeg noen ganger følelsen av at ivaretagelse av de vi skal hjelpe, og ivaretagelse av vårt selvbilde som seriøs vitenskapsbasert profesjon, ikke går overens? Ja, ikke bare det, men at i higen etter å bevise akademisk og profesjonell fortreffelighet, kan en styre klar av kilden og målet for forskningen, nemlig opplevelsen til de vi skal hjelpe?

En side i tidsskriftet er viet en doktorgrad som har intervjuet barn med ADHD diagnose og deres foreldre. Her var ikke målet å kartlegge eller finne riktige metoder for å behandle, men få tak i opplevelsen av diagnose og behandling. Ikke overraskende viste intervjuene at barna føler seg ubekvemme med medisin og bivirkninger, at det oppfattes på mange måter som en annerledes-merkelapp: "Her kommer jenta med ADHD", og at det meste av oppførsel forklares med ADHD istedetfor andre bakenforliggende ting. Jeg tenker at det er vanskelig å få tak i barns opplevelse når de ikke har de voksnes ordforråd, men at det kan si oss noe om deres verden at ADHD blir forklaringen på hvorfor de er opprørt en dag, heller enn en vanskelig situasjon i hjemmet eller på skolen. Hvorfor har ikke opplevelsen av å få diagnosen og ta medisiner vært et hovedfokus før det i det hele tatt utviklet seg en trend med å diagnosere og medisinere så mange barn?

Når vi snakker akademisk eller faglig stolthet, blir jeg ofte forundret over at denne bygges på sammenligninger med andre vitenskapsfelt og yrkesløp som er forskjellig fra vår egen. Potensialet er stort for å bygge profesjon og fag på et sterkt engasjement for den menneskelige opplevelse, å gå en vei som skiller seg fra andre retninger, men som vi i aller høyeste grad kan stå for. Jeg syns det er ganske fantastisk å ha tilhørighet i et fag som har i seg alt fra nevroendokrinologi til eksistensiell filosofi, alt mellom/av/i arv og miljø, alt fra statistiske beregninger til den vakreste poesi, alt fra vitenskap til kunst. Ja takk, begge deler. 

...Og en dæsj vern om å bruke tilstedeværelse og evne til å kjenne etter i øyeblikket -i meg selv og med klient- som en åpenbar verdi, uten at nok randomiserte kontrollerte har sagt at det er et gode. Jeg kjenner et større vern om vår kredibilitet ovenfor oss selv og andre i dette vernet, enn i jakten på studier å slå i bordet med.

fredag 5. oktober 2012

Skrive om å skrive om sammenheng

Ikke sjeldent entrer jeg denne bloggen med en følelse av sprekkeferdighet. Jeg er sprekkeferdig av uskrevne ord. I løpet av en dag har jeg gjerne fundert over flere tema, noen av de gjengangere, som jeg kunne skrevet omfattende om. Så sitter jeg her mange kvelder, foran skjermen, og jeg skulle ønske jeg kunne skrevet om alt. På en gang. 

Det hender folk maler sirkler og sammenhenger med ord. Noen kan kunsten å røske en ut av lineæriteten vi så ofte er fanget i, med en tekst, selv om tekster uungåelig har begynnelser og slutter, uungåelig inneholder fortidsform og presensform og fremstidsform. Jeg vet ikke hvordan de gjør det, jeg vet bare at jeg ved noen tilfeller har opplevd å lese meg inn i følelsen av å svømme inn i et univers, en stemning eller noe kontinuerlig levende, der alle temaer og deler av historien eksisterer samtidig.
Jeg har ofte tenkt på å skrive bok, siden jeg har så mange ord. Jeg har sikkert skrevet nok tekster til å fylle en bok allerede, men de hadde ikke blitt til om jeg trodde de skulle bli en bok. De har bare falt ut av meg på et vis. Jeg har noen ganger dannet hele bøker i hodet, ikke tenkt alle ordene altså, men fått en sånn overordnet opplevelse av hva den skulle inneholde. Og funnet at den overordnede opplevelsen er vanskelig å fange med ord som deler opp og plasserer i rekkefølge. 
Når jeg har lest til eksamen, har tankekart vært mitt beste verktøy. Pensum, i form av lineære og kategoriske kapitler og artikler, har blitt omformet til store sammensurium av bobler og piler og bobler mellom piler mellom bobler med stikkord og forskningseksempler om hverandre. Jeg var ofte nødt til å lage tankekart om hvert store tema, da de gjerne fylte et A3 ark hver, men da lagde jeg også et tankekart som tok for seg sammenhengene mellom de store temaene. Eller jeg la tankekartene ut på gulvet, og merket hva som skjedde når jeg flyttet de forskjellige steder, hvordan de kunne ses i forhold til hverandre. 

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne lage et gigantisk tankekart, som mitt alternativ til en bok. Men om det så hadde fylt flere kvadratmetre, kunne ikke alle sammenhengene komme frem. For to tema må stå ved siden av hverandre, det er ikke plass til piler mellom alle stikkord og bobler, og bobler eller stikkord mellom alle piler. Og jeg vet ikke om det ville latt seg gjøre heller, å identifisere sammenhengene. For ofte er det som en følelse, når man merker noe henger sammen. Man snakker om et tema, så et annet, og det føles som det samme. De samme grunntema ligger der. 

Og kanskje kunne jeg bare kokt ned hele boka og alle ordene til noen få stikkord og piler mellom to bobler med to tema: Frykt og Kjærlighet.

Jeg har undret meg over hva som skiller følelsen av praksis-tilværelsen min ved familievernkontoret i Sør-Trøndelag fra opplevelsen av fakultetet mitt ved universitetet i Bergen de syv foregående årene. Jeg kan spinne meg inn i beskrivelser og synsinger og usikkerhet om hva som er min opplevelse og hva som er tilfelle. Men følelsen bunner ned i et spørsmål om frykt og kjærlighet og hva som får regjere mest av disse på en arbeids,-eller studieplass. 

Jeg ser polaritetene mellom "det alternative" og "vitenskapen" utspille seg i et program på nrk og debatter rundt denne for tida. Polarisering mellom grupper (at gruppene understreker sine forskjeller og fremstiller seg selv og hverandre som lenger unna hverandre enn de er), syntes for meg å oppstå og opprettholdes mye av frykt. Begge grupper uttaler seg om den andre uten nært kjennskap til den, uten å virkelig ha gått inn i den andre gruppens forståelse og opplevelse. De understreker og rettferdiggjør denne avstanden ved å danne stereotypiske forestillinger om medlemmene i andre gruppen. Hva er det de frykter? Jeg får ikke helt tak i det.. kanskje å oppdage noe nytt som kan skake verdensbildet litt? Eller kanskje simpelthen å måtte forholde seg til noen en tenker at har feil virkelighetsoppfatning, et potensielt ubehagelig møte? Jeg tror iallfall ikke at denne og andre grupper hadde blitt så polariserte, om medlemmene hadde hatt kjærlighet som sterkere drivkraft enn frykt, inkludert kjærlighet til seg selv. Det er ikke så skummelt å omforme sitt verdensbilde, om en har kjærlighet til seg selv i prosessen. Og hvertfall ikke så skummelt å møte noen som mener noe annet enn seg selv, og utforske det møtet åpent. Det har slått meg, og kanskje slått deg også kjære leser, at de individene jeg personlig opplever som mer drevet av kjærlighet enn frykt, sjeldent befinner seg i svart-hvite felt eller ytterpunkter.  Det er de som våger å hilse på den andre gruppen, og dermed kommer så langt som til å finne ut at forskjellen ikke er gigantisk. Noen ganger er det så de kjærlighetsdrevne befinner seg på en annen plass enn skalaer mellom ytterpunkter. Vi er mennesker, vi har litt forskjellig språk og innfallsvinkler, men mye av innholdet og søkenen er den samme. 

Jeg blir sannsynligvis vekt klokken 6 eller før imorgen av min lille. Så her stopper dette innlegget. Med bare to eksempler, der det finnes et hav. Lesere vil kanskje også i fremtidige innlegg merke at grunntemane er der: Frykt og Kjærlighet. Det gjør noe med en, når en blir bevisst disse eller andre grunntema når en ser seg rundt i verden. Grunntemaene virker å så simple, at de kan føles opphøyd. Og alt som vi forestiller oss at er viktig og opphøyd, virker plutselig så latterlig simpelt. Vi kan le da, sammen. For en lettelse.